UN moment

En venn av meg sa nylig at en av FNs største bragder er at folk fra så mange land og kulturer faktisk klarer å jobbe sammen. På kontoret mitt er vi 25 personer fra 17 land, og det fører unektelig til en del komiske situasjoner. Etter at jeg begynte å jobbe for FN har jeg innimellom det jeg kaller for United Nations-moments. Det likner litt på Kodak-moments, og er fine øyeblikk som er både veldig internasjonale og litt absurde. Ett av dem var da jeg var i Goma den dagen FN-dagen ble feiret, på fredagsbaren. På dansegulvet var det den vanlige kongolesiske rhumbaen, indisk og pakistansk dansing med høye kneløft, bataljonen fra Bolivia svingte seg, klappet og sang, og det var tilogmed en fyr fra New Zealand som gjorde en Haka. Musikken var like variert, og jeg har aldri sett et så bebartet dansegulv før. UN-moment, altså.

Det nyeste UN-moment var i dag, da jeg skulle på et møte hos relativt høytstående kongolesiske myndigheter. Jeg satt på med en kollega, en middelaldrende dame fra Senegal, som kjørte som et uvær gjennom Kinshasa fordi hun var redd vi skulle komme for sent. I passasjersetet satt en litt nervøs ung kaptein fra Ghana og holdt seg godt fast, og ved siden av meg i baksetet en militær fra Uruguay som snakket på telefonen høyt på spansk. Det eneste jeg fortstod av samtalen var “Helikopter! Helikopter!” Det var bare å lene seg tilbake og more seg over the UN-moment.

Selve møtet fortjener også å bli nevnt. Den svært viktige personen vi traff satt faktisk på en gullsofa. Jeg tuller ikke. Vi snakker gullfargede ben og gullstoff. Og jo lengre opp i hierarkiet man kommer, jo mer står airconditionen på full guffe. Det føltes som om det var ca 4 grader der inne. Hvordan kakkerlakkene som kravlet rundt på bordet på møterommet overlever i den kalde lufta vet ikke jeg. 
Indian UN peacekeepers in Congo