Snart tilbake

Jeg er på en liten Europaferie. Når jeg kommer tilbake skal jeg skrive om noe av det dere har foreslått. Jeg skal også skrive litt om det å reise til og fra flyplassen i Kinshasa - N´djili flyplass likner nemlig ikke på noen andre flyplasser jeg har vært på. Jeg synes også at dere skal vite om noen av de forferdelige tingene som skjer i Kongo. Klikk her for å lese siste nytt om LRAs herjinger i nordøst-Kongo.

Ingen kommentar?

Vil bare minne om at det er lov å legge inn kommentarer, ris og ros og eventuelle oppfordringer her. Hvis ikke tror jeg lett at jeg kan bli litt lei blogging, rett og slett. 

Dronningen av kongolesisk rhumba

Kongo har på de fleste områder langt igjen når det gjelder kvinners rettigheter - noe som gjør denne ukas feiring av den internasjonale kvinnedagen enda viktigere. (DR Kongo er nummer tre på CAREs liste over verdens ti verste land for kvinner.)  På selve dagen fikk jeg fikk riktignok en del kritikk for ikke å ha fått laget en egen "pagne" - (afrikansk outfit) for anledningen, men jeg har aldri blitt gratulert  mye med kvinnedagen før, og vaktene der jeg bor ga meg en gave: en gigantisk ananas.

Selvsagt er ikke alle kvinner i Kongo ofre. Jeg har lyst til å trekke fram en kongolesisk dame med stor suksess som jeg går og nynner til om dagen, også kalt dronningen av kongolesisk rhumba: M´bilia Bel (bildet). Sjekk ut, last ned, nynn med meg.

Live bilspill 2

Bilkjøring i Kinshasa er stadig mer utfordrende. Som dere ser på bildet kan man lett bli litt anspent. Nye vanskelighetsgrader har blitt innført:

• Når det er mørkt er det en ganske stor andel biler som kjører uten lys, uvisst av hvilken grunn.
• Det fører til at det er ganske mange som kjører med tåkelyset på, for å være sikre på å se bilene som kjører uten lys. 
• Noen ganger forsvinner veien. Bokstavelig talt. Hoppsann, der var det slutt på veien, gitt. 

Litt av hvert på menyen

I kveld har jeg vært på kinesisk restaurant. Menyen var både på fransk og på engelsk, uten at det nødvendigvis gjorde det enklere å forstå hva de faktisk serverte. Blant rettene var "Burn the fresh squid of the juice", "The bamboo basket burns post larvas", "Blow up a fingerling with no result", "The peasant family stir-fries flesh for a short time", "The old nominal mother burns the belly strip" og "Do boiler cigarette bamboo shoot hand tear chicken". Men godt var det.

UN moment

En venn av meg sa nylig at en av FNs største bragder er at folk fra så mange land og kulturer faktisk klarer å jobbe sammen. På kontoret mitt er vi 25 personer fra 17 land, og det fører unektelig til en del komiske situasjoner. Etter at jeg begynte å jobbe for FN har jeg innimellom det jeg kaller for United Nations-moments. Det likner litt på Kodak-moments, og er fine øyeblikk som er både veldig internasjonale og litt absurde. Ett av dem var da jeg var i Goma den dagen FN-dagen ble feiret, på fredagsbaren. På dansegulvet var det den vanlige kongolesiske rhumbaen, indisk og pakistansk dansing med høye kneløft, bataljonen fra Bolivia svingte seg, klappet og sang, og det var tilogmed en fyr fra New Zealand som gjorde en Haka. Musikken var like variert, og jeg har aldri sett et så bebartet dansegulv før. UN-moment, altså.

Det nyeste UN-moment var i dag, da jeg skulle på et møte hos relativt høytstående kongolesiske myndigheter. Jeg satt på med en kollega, en middelaldrende dame fra Senegal, som kjørte som et uvær gjennom Kinshasa fordi hun var redd vi skulle komme for sent. I passasjersetet satt en litt nervøs ung kaptein fra Ghana og holdt seg godt fast, og ved siden av meg i baksetet en militær fra Uruguay som snakket på telefonen høyt på spansk. Det eneste jeg fortstod av samtalen var “Helikopter! Helikopter!” Det var bare å lene seg tilbake og more seg over the UN-moment.

Selve møtet fortjener også å bli nevnt. Den svært viktige personen vi traff satt faktisk på en gullsofa. Jeg tuller ikke. Vi snakker gullfargede ben og gullstoff. Og jo lengre opp i hierarkiet man kommer, jo mer står airconditionen på full guffe. Det føltes som om det var ca 4 grader der inne. Hvordan kakkerlakkene som kravlet rundt på bordet på møterommet overlever i den kalde lufta vet ikke jeg. 
Indian UN peacekeepers in Congo

På den andre siden

Jeg har tilbrakt deler av helgen i Brazzaville, i godt selskap. Kinshasa og Brazzaville er to hovedstader som bare er adskilt av Kongoelva. Bildet er fra et utsiktspunkt i Brazzaville, og som dere ser er Kinshasa 3 kilometer unna. Selve overfarten tar i underkant av 10 minutter med båt, men man må legge til en times papirutfylling og passfremvisning i begge ender og begge retninger. Fire timer tilsammen, altså.

Båtene over er et selsomt syn. Handicappede får billigere billett til ferja, derfor er det en hel business av handicappede som transporterer varer i begge retninger. Makan til fullastede rullestol-sykler skal du lete lenge etter.

Man skulle kanskje tro at to byer som ligger så nære først og fremst var veldig like. Og helt ulike er de jo ikke, men jeg var overrasket over forskjellene. Den beste forskjellen var at jeg kunne gå i ubemerket  og i fred på gaten. Det kan man ikke i Kinshasa. Veiene er også bedre, vi kunne ta taxi og vi kunne ta bilder. Det er også en mye mindre by, jeg vet ikke helt innbyggertallet i Brazzaville, men har hørt at det i hele landet er i overkant av 3 millioner. Bare i Kinshasa er det visstnok mellom 8 og 10 millioner mennesker, selv om det er lenge siden noen har telt.

Kontorutsikt

Dette er utsikten fra kontoret mitt: Kongoelva, med Brazzaville (hovedstaden i Republikken Kongo) på andre siden. Ja, for det er jo som dere kanskje vet to land som heter Kongo: Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo (med hovedstad Kinshasa, hvor jeg bor), uten at det ene landet er så mye mer eller mindre demokratisk enn det andre. Litt upraktisk å ha to naboland med omtrent samme navn, men dem om det.

Kongolitteratur

(Fiskere som synger og lager mystisk stemning på Lake Kivu)

Visste dere at Kongo er like stort som Portugal, Spania, Italia, Frankrike, Sveits, Belgia, Luxembourg, Nederland, Tyskland, Østerrike, Danmark og Polen tilsammen? Det er ikke bare størrelsen som er fascinerende, det er også et ekstremt vakkert land med en mørk historie. Kanskje det er derfor det er skrevet så mange bøker om Kongo. Jeg har lest noen av dem, og det vil jeg gjerne anbefale dere også å gjøre. 

Den mest kjente er kanskje klassikeren Mørkets hjerte av Joseph Conrad som jeg fikk i gave av snille kolleger før jeg dro fra Norge. Boken er basert på forfatterens egne erfaringer, og hovedpersonen Mr Marlow er kaptein på en dampbåt som reiser på den tilsynelatende endeløse Kongoelva for å hente den mystiske Mr Kurtz – mannen bak sitatet “The horror! The horror!”.

Tittelen på Michela Wrongs bok In the footsteps of Mr Kurtz har selvsagt blitt inspirert av Conrad, og handler om Kongos mangeårige diktator Mobutu. Eller, Mobutu Sese Seko Kuku Ngbendu Wa Za Banga (the all-powerful warrior who goes from conquest to conquest, leaving fire in his wake) som han kalte seg selv da landet het Zaïre. Michela Wrong bodde flere år i Kongo som journalist for Financial Times. Boka er velskrevet og velinformert – og for min del var det viktig å forstå Mobutu-årene for å forstå det uføret som Kongo er i nå.

Kongos brutale kolonihistorie beskrives best av Adam Hochschild i Kong Leopolds spøkelse. Hochschild er historiker og boken er av høy akademisk kvalitet –men den kan leses som en roman. For dem som er interesserte i konflikten som har herjet i Kongo siden midten av 1990-tallet gir Great Lakes eksperten Gérard Pruniers bok From Genocide to Continental War eller  Thomas Turners The Congo Wars god oversikt.

Romanen The Poisonwood Bible av Barbara Kingsolver ble jeg helt oppslukt av, og jeg har nettopp startet på nobelprisvinner V.S. Naipuls  A bend in the river og gleder meg til å fortsette.

Det finnes også et utvalg reiseskildringer fra Kongo. Tim Butcher (som forresten var naboen min da jeg bodde i Midtøsten – liten verden) skrev Blood River etter å ha fulgt Henry Morton Stanleys reiserute gjennom Kongo i 2004.

Hvis noen får lyst til å ta seg en tur til Kongo har Bradt en god reiseguide. Men vær obs på at situasjonen forandrer seg hele tiden, sånn at det ikke er sikkert at informasjonen stemmer med virkeligheten. Det samme kan sies om dette sitatet:  

 “Forresten skal jeg si dere at i Kongo er det ikke et eneste menneske som snakker sant. De bare lyver hele dagen. Begynner klokka sju om morgenen og holder på helt til kvelds. Så hvis jeg skrøner litt av og til, så kommer det av at jeg har vært litt for lenge i Kongo.” 

- Pippi Langstrømpe i Astrid Lindgrens bok Pippi Langstrømpe, 1. opplag 1945, side 15.

Noen som har flere tips?

Navnetips: Merveille

Her i Kongo er det mye variasjon i navn. Det er jo en tidligere belgisk koloni, og navnene er ofte franske. Mange av dem er av typen man sjelden hører i Belgia eller Frankrike lenger, for eksempel Floribert, Gloribert og Honoré. Navn som man kanskje skulle tro var upopulære her, for eksempel Léopold og Baudoin (etter henholdsvis den belgiske kongen som koloniserte Kongo, og den belgiske kongen som så seg nødt til å si fra seg kolonien) holder koken. Adolphe, som jo er mindre populært andre steder etter 1945, er også ganske vanlig.

Mange navn har en religiøs dimensjon. Hva med for eksempel Dieu (Gud) eller Dieudonné (Gudegitt)? Her, som i mange andre afrikanske land, velges ofte navnet utifra den katolske kalenderen hvor det står en oversikt over alle helgenene. Man gir det helgennavnet som står på kalenderen den dagen barnet er født. På den samme kalenderen står det også markert nasjonaldagen, fête nationale. Det vil si, det står fêt.nat., for det er ikke plass til alt på linjen. Jeg har truffet en fyr som het Fetnat. 

Mange får også navn etter omstendighetene rundt fødselen. Er man veldig velkommen, så hvorfor ikke hete akkurat det, Bienvenu? Eller Bienfait (Vellagd)? Hvis moren gikk over tiden kan Tardif eller Tardive (Forsentkommer) være et alternativ. Tips til vordende foreldre som lurer på hva de skal kalle gullet er Aimable (elskverdig), Parfum (Parfyme), Sourire (Smil), Parfait (Perfekt) eller rett og slett Plusqueparfait (Pluskvamperfektum/Mer-enn-perfekt). Man er derimot ikke garantert at navnene vil være passende. Blant de ettersøkte, brutale militære lederne finnes det en Bien-aimé (Høyt elsket) og en Amour (Kjærlighet).

Min favoritt? Merveille, som betyr under. Det kan komme godt med i Kongo, og jenta på bildet heter det.

Live bilspill

Jeg spiller ikke noe særlig dataspill, men jeg har forstått at mange spill har ulike vanskelighetsgrader og nivåer. Dette minner meg om å kjøre bil i Kinshasa. Hvilket nivå som kreves kommer an på hvor mye trafikk det er, når tid det er på døgnet, hvor mye trafikkpoliti som er ute etter en liten "gave", hva slags veiarbeid som foregår og hva slags vær det er, blant annet.

For noen dager siden ble det også introdusert en ny type utfordring - og jeg fikk inntrykk av å ha rykket opp et nivå. Kinshasas to hovedgater ble omgjort til enveiskjørte gater. Dette skjedde over natten, uten at det var nevneverdig mange veiskilter som ble satt opp for å opplyse bilistene om dette. (Det er generelt lite veiskilt her, det kan ha sammenheng med at man kan lage solide gryter av metallet.) Jeg fant ut the hard way, trafikken er til vanlig så kaotisk at jeg fikk kjørt 150 meter (hvor jeg tutet ganske intenst - og ble tutet kraftig på) før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Forvirringen fortsetter, det er mange som følger den nye regelen (på sitt eget vis), og det er ganske mange som holder seg til den gamle regelen, særlig om kvelden. Resultatet er uansett ganske anarkistisk, skummelt og ikke minst komisk, uansett om man insisterer på enveis eller toveis. Jeg lurer på hva neste nivå blir. (Bildet er av bilen min, som forresten er den eneste bilen i Kinshasa med skistativ.)

Kinesere og folk fra Kin (Chinois et Kinois)

Over hele Kinshasa driver kinesiske selskap bygnings- og veiarbeid. Det ryktes at kineserne ankommer N´Djili internasjonale flyplass i Kinshasa uten visum eller franskkunnskaper, men med passordet ”Quinq Chantiers” (som er navnet på et av selskapene, og på myndighetenes gjenoppbyggingspolitikk). Dermed loses de raskt igjennom tollen – i motsetning til de fleste andre reisende.

Kinshasas hovedgate, Boulevard de 30.juin, som en gang ble kalt for Afrikas Champs Elysées, er et av prosjektene. Det som før var en vei med store trær på begge sider (og i midten) er nå fire felter, uten trær, merking eller gatelys hvor man stadig blir forbikjørt på begge sider.

Her en kveld traff jeg kinesiske bygningsinspektøren Mr Ding. Han satt utenfor der jeg bor sammen med vaktene og spilte dam. Ingen kan beskylde kongolesere for ikke å være oppfinnsomme: brikkene er laget av cola-korker og sprite-korker. Sprite-laget lå an til å vinne. Vaktene er alltid pratsomme, og det var Mr Ding også. Han snakket relativt begrenset engelsk, men så ut til å være ganske god i lingala, det lokale språket. Han lurte på hva jeg og en kollega het, hvor vi kom fra og hva vi arbeider med i Kongo.

- Norway, ok, is that close to Greece? UN? Is that a company? spurte han. Jeg prøvde å peke på en FN-bil som stod parkert i nærheten, og nevnte noe om verdens største Peacekeeping Mission. Mister Ding synes ikke at det var særlig oppklarende, men sa at han skulle gå hjem og sjekke det på internett allerede samme kvelden. Han skulle bare spille ferdig først.

Ikke nok med at kineserne i Kinshasa (med rette) får skylden for at det ikke er trær igjen rundt Boulevarden, det går også rykter om at det er deres skyld at det ikke regner. Det er vel noe mer tvilsomt, men argumententet er at regntiden ikke kom i gang med vanlig styrke i år – og er ikke det litt vel praktisk for de veibyggende kineserne, kanskje?