Bonobo

Omtrent en times kjøring fra Kinshasa sentrum ligger "Lola Ya Bonobo", et reservat for bonoboene, også kjent som Make-Love-Not-War-dvergsjimpansen. Dette er det eneste reservatet for bonoboer som finnes (og det ser ut til at de har det godt der) - de lever nemlig bare i DR Kongo. Det er mellom 5000 og 50 000 igjen av dem, og de er utrydningstruet. Jeg har vært i reservatet et par ganger, og synes det er utrolig hvor uttrykksfulle de er. De ser ut som om de trives veldig godt i hverandres selskap. Les mer om bonoboene her.

Héros national

Statuen av nasjonalhelten Patrice Eméry Lumumba, Kongos første statsminister som ble drept i 1961, hilser velkommen til Kinshasa når man kommer fra flyplassen N´jili. Det sies at han av og til hilser med den andre armen.

Hola fra Buenos Aires!

Jobben min i Kongo gjør at jeg er heldig og får reise mye, både med jobben og privat, og jeg flyr veldig ofte.  Innimellom kommer jeg i prat med medpassasjerer – mennesker jeg vanskelig kan se for meg at jeg ville møtt på noen annen måte. 

På den fire timer lange flyturen fra Kinshasa til Johannesburg satt jeg ved siden av en svær skotte med mange tatoveringer som drakk en god del whisky og fortalte om livet i den franske fremmedlegionen og i krig generelt. Han hadde vært innom de fleste krigene siden 1990 virket det som, spesielt Somalia, Irak og Afghanistan – også for private militære selskap, som han kalte det. Som så mange med militær bakgrunn var han noe hørselsskadet, og hørte ikke så mye av hva jeg sa. Det ble mest til at det var han som snakket.  Hva han hadde drevet med i Kinshasa ville han derimot ikke fortelle meg, “because you seem like such a nice person”, men han hintet om at det kunne ha noe med diamanter å gjøre.

På flyturen videre (direkte – 11 timer) fra Johannesburg til Buenos Aires satt jeg ved siden av ei litt eldre sørafrikansk dame, som var zutu (not zulu). Det viste seg at Grace, som hun het, var racer på å selge Tupperware, og sammen med de 55 andre toppselgerne for Tupperware i Sør Afrika fikk de spandert på seg tur av jobben – ei uke i Buenos Aires. Grace hadde jobbet for Tupperware i 26 år, og hadde allerede vært med på liknende turer til Bangkok og Istanbul. Grace var utrolig sjarmerende, og lo høyt og hjertelig av filmene som ble vist ombord og gav meg en ordentlig god klem da vi landet.

Det var en fin flytur, og nå er jeg vel framme i Buenos Aires. Det er vår her, og byen virker svært lovende - for å si det mildt. Siden jeg ikke har mulighet til å gå på gata i Kinshasa synes jeg det er helt fantastisk å kunne spasere rundt. Ferie!

Gratulerer, Kongo!

I dag feirer Kongo 50 års uavhengighet fra belgisk kolonistyre. Noen vil kanskje si at landet ikke har så mye å feire, men jeg synes det må være lov å feire at man ikke er kolonisert lengre - uansett hvor ille det måtte stå til ellers. Og feiring har det vært, med besøk av mange statsledere (inkludert den belgiske kongen - som ikke holdt tale) og stor militær og sivil parade og President Kabila holdt tale til nasjonen. 

I morgen forandrer FNs fredsbevarende styrke navn fra MONUC til MONUSCO. Mandatet er også noe endret, og har nå større fokus på stabilisering. I den anledning, og for å feire Kongos jubileum var FNs generalsekretær Ban Ki Moon (bildet) på besøk. (Jeg fikk håndhilse på ham! Stas.)

Jeg skal ikke forsøke meg på å oppsummere de siste 50 årene, men BBC kaller det for 50 år med kaos og Foreign Policy kaller Kabila for en ny Mobutu. 

Hvis dere vil få et inntrykk av hvordan ting er for kongolesere flest, ta en titt på denne bildeserien fra BBC.

Hvorfor ikke ha Kongos flagg som slips på en dag som denne?

Selv har jeg fått laget skjørt og bluse i dette pagne-stoffet, til stor begeistring fra kongolesiske kolleger.

Snart helg

Snart er det helg. En av tingene man kan gjøre i helgen i Kinshasa er å dra på elva. Da må man først innom Kinshasa Yacht club - et merkelig sted som er både er fornemt og forfallent, hvor man veldig tydelig ser den store forskjellen på de som har og de som ikke har. På Yacht-klubben kan man leie en båt. For eksempel denne:

Så kan man sitte på en sandbank i elva og ha piknik og se utover elva og båtene som går forbi, med Kinshasas skyline i bakgrunnen.

Der kan man sitte til solen er på vei ned.

Feststemt

Nylig kom jeg tilbake fra ferie i Sør-Afrika, hos gode venner i Durban. Jeg er ikke en fotballentusiast til vanlig, men jeg er absolutt en Afrikaentusiast og må innrømme at jeg synes det er gøy med VM. Riktignok var jeg ikke på noen kamper, men fikk med meg åpningskampen på en stappfull bar. Tilogmed bestemødresegmentet var utstyrt med vuvuzelaer! Tilbake i Kinshasa er det også god stemning. I helga var det Jazzfestival her, og jeg var så heldig at jeg fikk med meg konsert med Silky Sol, som også går under navnet Red Afro Queen. 

Bensin på bålet

For en stund siden brant Kinshasa brannstasjon ned. Helt ned. Det er jo ikke akkurat et tegn på et fungerende brannvesen - men det er faktisk enda verre enn det høres ut som. Under brannen skal det ha stått fire brannbiler like i nærheten, og grunnen til at de ikke grep inn og slukket brannen var at de ikke hadde vann på tanken, men bensin. Bensin! Jo, det er nemlig svært vanskelig å finne adekvat transport til bensin her i byen.  Jeg vil tro at forklaringen er at brannmennene, som (i likhet med så mange andre offentlig ansatte) ofte ikke får utbetalt lønn, transporterer bensin i brannbilene. For å tjene litt på si. Eller de bruker dem til å kjøre taxi. (Maxitaxi.) Note to self: Uansett hva, ikke ring brannvesenet.

(Litt usikkert hva det er denne karen frakter.)

Salon de coiffure

Det er på denne frisørsalongen mange av de kjekke guttene i Limeté klipper seg.

Skriften på veggen

Unionen for de kjekke guttene i Limeté (bydel i Kinshasa) was here.

Taj Mahal

(Forescom-bygningen den gangen Kinshasa het Leopoldville.)

En av mine favorittrestauranter i Kinshasa er en indisk restaurant med en stor terrasse. Den ligger i tiende etasje, på toppen av en av byens eldste moderne bygninger. Forescom, som bygget heter, må nok kunne sies å ha sett sine beste dager. Likevel, den ene av de to heisene fungerer. Man må riktignok ha med heismann i en noe kolonial uniform (med den riktige kombinasjonen av nøkler kunnskap om et komplisert system av først trykke seg til femte etasje og så til syvende) for å komme seg noe sted. Heisen er tapetsert inni med blomstete tapet, har en sterk mugglukt og endel mygg. For å bekjempe både mygg og mugglukt er det montert en boks på veggen som jevnlig spruter ut ukjente kjemikalier. Siste etasjen opp må man gå. Trappene er også en opplevelse, men man må ha med lykt.


Restauranten heter Taj Mahal. Ikke så originalt for en indisk restaurant, kanskje, men stedet har faktisk kongelige forbindelser. Den øverste etasjen var nemlig den belgiske kong Baudoins leilighet i kolonitiden, og terrassen er etter kongens ønske formet som en båt. 


Utsikten er god, man ser utover Kinshasa, Kongoelva og over til Brazzaville. Det er en liten bris der oppe som man setter pris på. (Klimaet i Kinshasa likner mest på badstu for tiden.) Maten er god og drikken kald. Sist jeg var der, satt det en stor indisk familie på nabobordet. De var godt over 20 mennesker og relativt høylydte. Plutselig ble det helt stille. Alles blikk var vendt mot bestefar på enden av bordet - som begynte å lese opp bingotallene. Fredagsbingo på Taj Mahal. Lurer på hva kong Baudoin ville sagt om det. 

Feelgood

Det er en libanesiskdrevet frisørsalong i første etasje i bygget der jeg bor. Det hender jeg er innom for en klipp - stort sett med bra resultat. (Det vil si, utenom den ene puddel/80-talls såpeoperastjerne-hendelsen.) Det hender jeg stikker innom for å si hei, bare sånn for godt naboskaps skyld. Uansett om jeg bare har stukket innom eller fått pedikyr - når vaktene der jeg bor ser at jeg kommer ut fra frisørdøra, sier de at jeg er skikkelig fin på håret. Hver gang.

Snart tilbake

Jeg er på en liten Europaferie. Når jeg kommer tilbake skal jeg skrive om noe av det dere har foreslått. Jeg skal også skrive litt om det å reise til og fra flyplassen i Kinshasa - N´djili flyplass likner nemlig ikke på noen andre flyplasser jeg har vært på. Jeg synes også at dere skal vite om noen av de forferdelige tingene som skjer i Kongo. Klikk her for å lese siste nytt om LRAs herjinger i nordøst-Kongo.

Litt av hvert på menyen

I kveld har jeg vært på kinesisk restaurant. Menyen var både på fransk og på engelsk, uten at det nødvendigvis gjorde det enklere å forstå hva de faktisk serverte. Blant rettene var "Burn the fresh squid of the juice", "The bamboo basket burns post larvas", "Blow up a fingerling with no result", "The peasant family stir-fries flesh for a short time", "The old nominal mother burns the belly strip" og "Do boiler cigarette bamboo shoot hand tear chicken". Men godt var det.

UN moment

En venn av meg sa nylig at en av FNs største bragder er at folk fra så mange land og kulturer faktisk klarer å jobbe sammen. På kontoret mitt er vi 25 personer fra 17 land, og det fører unektelig til en del komiske situasjoner. Etter at jeg begynte å jobbe for FN har jeg innimellom det jeg kaller for United Nations-moments. Det likner litt på Kodak-moments, og er fine øyeblikk som er både veldig internasjonale og litt absurde. Ett av dem var da jeg var i Goma den dagen FN-dagen ble feiret, på fredagsbaren. På dansegulvet var det den vanlige kongolesiske rhumbaen, indisk og pakistansk dansing med høye kneløft, bataljonen fra Bolivia svingte seg, klappet og sang, og det var tilogmed en fyr fra New Zealand som gjorde en Haka. Musikken var like variert, og jeg har aldri sett et så bebartet dansegulv før. UN-moment, altså.

Det nyeste UN-moment var i dag, da jeg skulle på et møte hos relativt høytstående kongolesiske myndigheter. Jeg satt på med en kollega, en middelaldrende dame fra Senegal, som kjørte som et uvær gjennom Kinshasa fordi hun var redd vi skulle komme for sent. I passasjersetet satt en litt nervøs ung kaptein fra Ghana og holdt seg godt fast, og ved siden av meg i baksetet en militær fra Uruguay som snakket på telefonen høyt på spansk. Det eneste jeg fortstod av samtalen var “Helikopter! Helikopter!” Det var bare å lene seg tilbake og more seg over the UN-moment.

Selve møtet fortjener også å bli nevnt. Den svært viktige personen vi traff satt faktisk på en gullsofa. Jeg tuller ikke. Vi snakker gullfargede ben og gullstoff. Og jo lengre opp i hierarkiet man kommer, jo mer står airconditionen på full guffe. Det føltes som om det var ca 4 grader der inne. Hvordan kakkerlakkene som kravlet rundt på bordet på møterommet overlever i den kalde lufta vet ikke jeg. 
Indian UN peacekeepers in Congo

På den andre siden

Jeg har tilbrakt deler av helgen i Brazzaville, i godt selskap. Kinshasa og Brazzaville er to hovedstader som bare er adskilt av Kongoelva. Bildet er fra et utsiktspunkt i Brazzaville, og som dere ser er Kinshasa 3 kilometer unna. Selve overfarten tar i underkant av 10 minutter med båt, men man må legge til en times papirutfylling og passfremvisning i begge ender og begge retninger. Fire timer tilsammen, altså.

Båtene over er et selsomt syn. Handicappede får billigere billett til ferja, derfor er det en hel business av handicappede som transporterer varer i begge retninger. Makan til fullastede rullestol-sykler skal du lete lenge etter.

Man skulle kanskje tro at to byer som ligger så nære først og fremst var veldig like. Og helt ulike er de jo ikke, men jeg var overrasket over forskjellene. Den beste forskjellen var at jeg kunne gå i ubemerket  og i fred på gaten. Det kan man ikke i Kinshasa. Veiene er også bedre, vi kunne ta taxi og vi kunne ta bilder. Det er også en mye mindre by, jeg vet ikke helt innbyggertallet i Brazzaville, men har hørt at det i hele landet er i overkant av 3 millioner. Bare i Kinshasa er det visstnok mellom 8 og 10 millioner mennesker, selv om det er lenge siden noen har telt.

Kontorutsikt

Dette er utsikten fra kontoret mitt: Kongoelva, med Brazzaville (hovedstaden i Republikken Kongo) på andre siden. Ja, for det er jo som dere kanskje vet to land som heter Kongo: Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo (med hovedstad Kinshasa, hvor jeg bor), uten at det ene landet er så mye mer eller mindre demokratisk enn det andre. Litt upraktisk å ha to naboland med omtrent samme navn, men dem om det.

Live bilspill

Jeg spiller ikke noe særlig dataspill, men jeg har forstått at mange spill har ulike vanskelighetsgrader og nivåer. Dette minner meg om å kjøre bil i Kinshasa. Hvilket nivå som kreves kommer an på hvor mye trafikk det er, når tid det er på døgnet, hvor mye trafikkpoliti som er ute etter en liten "gave", hva slags veiarbeid som foregår og hva slags vær det er, blant annet.

For noen dager siden ble det også introdusert en ny type utfordring - og jeg fikk inntrykk av å ha rykket opp et nivå. Kinshasas to hovedgater ble omgjort til enveiskjørte gater. Dette skjedde over natten, uten at det var nevneverdig mange veiskilter som ble satt opp for å opplyse bilistene om dette. (Det er generelt lite veiskilt her, det kan ha sammenheng med at man kan lage solide gryter av metallet.) Jeg fant ut the hard way, trafikken er til vanlig så kaotisk at jeg fikk kjørt 150 meter (hvor jeg tutet ganske intenst - og ble tutet kraftig på) før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Forvirringen fortsetter, det er mange som følger den nye regelen (på sitt eget vis), og det er ganske mange som holder seg til den gamle regelen, særlig om kvelden. Resultatet er uansett ganske anarkistisk, skummelt og ikke minst komisk, uansett om man insisterer på enveis eller toveis. Jeg lurer på hva neste nivå blir. (Bildet er av bilen min, som forresten er den eneste bilen i Kinshasa med skistativ.)

Kinesere og folk fra Kin (Chinois et Kinois)

Over hele Kinshasa driver kinesiske selskap bygnings- og veiarbeid. Det ryktes at kineserne ankommer N´Djili internasjonale flyplass i Kinshasa uten visum eller franskkunnskaper, men med passordet ”Quinq Chantiers” (som er navnet på et av selskapene, og på myndighetenes gjenoppbyggingspolitikk). Dermed loses de raskt igjennom tollen – i motsetning til de fleste andre reisende.

Kinshasas hovedgate, Boulevard de 30.juin, som en gang ble kalt for Afrikas Champs Elysées, er et av prosjektene. Det som før var en vei med store trær på begge sider (og i midten) er nå fire felter, uten trær, merking eller gatelys hvor man stadig blir forbikjørt på begge sider.

Her en kveld traff jeg kinesiske bygningsinspektøren Mr Ding. Han satt utenfor der jeg bor sammen med vaktene og spilte dam. Ingen kan beskylde kongolesere for ikke å være oppfinnsomme: brikkene er laget av cola-korker og sprite-korker. Sprite-laget lå an til å vinne. Vaktene er alltid pratsomme, og det var Mr Ding også. Han snakket relativt begrenset engelsk, men så ut til å være ganske god i lingala, det lokale språket. Han lurte på hva jeg og en kollega het, hvor vi kom fra og hva vi arbeider med i Kongo.

- Norway, ok, is that close to Greece? UN? Is that a company? spurte han. Jeg prøvde å peke på en FN-bil som stod parkert i nærheten, og nevnte noe om verdens største Peacekeeping Mission. Mister Ding synes ikke at det var særlig oppklarende, men sa at han skulle gå hjem og sjekke det på internett allerede samme kvelden. Han skulle bare spille ferdig først.

Ikke nok med at kineserne i Kinshasa (med rette) får skylden for at det ikke er trær igjen rundt Boulevarden, det går også rykter om at det er deres skyld at det ikke regner. Det er vel noe mer tvilsomt, men argumententet er at regntiden ikke kom i gang med vanlig styrke i år – og er ikke det litt vel praktisk for de veibyggende kineserne, kanskje?