(Bildet er fra en flytur innenlands i Kongo.)
Kreativt byråkrati er en av mange måter å klare seg på i Kongo - hvor mange statsansatte ikke får utbetalt lønna si. Kinshasa flyplass, N´djili, er et eksempel på dette. På et tidspunkt skal det ha vært sju forkjellige (og rivaliserende) sikkerhetsstyrker med venner og slektninger inne på flyplassen, alle med checkpoints man måtte betale seg forbi. Sånn sett har ting forbedret seg. Likevel er ikke N´djili flyplass i Kinshasa helt som man er vant til at flyplasser er. Ut av kaoset har det kommet et eget yrke, nemlig ”protocol”. Betal deg én protocol, og han får deg gjennom jungelen.
Avgang:
Veien til flyplassen fra sentrum kan ta en halvtime eller den kan ta to timer avhengig av trafikken. Første bud er å være ute i god tid. Første post er å betale 6$ for å komme inn til flyplassen med bilen. Men ikke tro at bilen kan kjøre deg helt fram til inngangen, nei, de siste 200 meterne må man slepe med seg bagasjen. Så må man betale 50$ til en person i flyplassavgift for å komme inn på selve flyplassen og vise kvitteringen til en annen. (Har man ikke med seg kontanter, får man ikke reise. Det fant en kollega av meg ut på den harde måten.) Så må all bagasjen skannes, før man må bort til politiet for å få et stempel på billetten. Med stemplet billett, kvittering for betalt flyplassavgift og skannet bagasje kan man nå sjekke inn. Etter innsjekk går man ut (litt upraktisk om det regner), og inn et annet sted på flyplassen, hvor man må fylle ut to skjemaer, vise fram pass, billett og håndbagasje. Der får man sitte en stund og følge godt med (ingen høyttalere roper opp når flyet går), og vente på bussen, inn på bussen, ut av bussen, ny håndbagasjesjekk (nummer tre), inn på bussen, ut av bussen, vise fram kvittering for betalt flyplassavgift (igjen)- og der kan man trekke et lettelsens sukk og gå opp trappene til flyet.
Ankomst:
Varmen slår mot deg med en gang du kommer ut av flyet. Der kan man bli stående en stund og vente på bussen man skal inn i (det er mindre en 100 meter å gå, men inn i bussen skal man). Så følger en langdryg passkø, og en helseinspektør vil se gulfebervaksinekortet. So far so good. Nå kommer den siste og store utfordringen: hente bagasjen. Det er flere som ikke har eller skal reise noe sted inne på flyplassen enn reisende, og et flertall av disse prøver å få tak i bagasjen din før deg, for å få deg til å betale for å få den tilbake eller for å få betalt for å bære den. Mange av dem står på selve rullebåndet. Da det bare er ett eneste rullebånd, er dette en situasjon som lett fører til aggresjon og håndgemeng, og erfaring viser at man også skal passe seg for å ikke få en koffert over seg. Ikke rart at jeg er blitt en ekspert på kun å reise med håndbagasje. Muligheter for bedring altså, for det som ofte er folks første møte med Kongo.
