Connections, connections

Det skjer mye i Kongo for tiden, og det blir spennende å se hvilken retning landet kommer til å gå i. I Kinshasa er det visse tegn på økonomisk optimisme. I går hadde jeg for eksempel lunsj på en ny, fresh og trivelig kafé i nærheten av der jeg bor - jeg glemte et øyeblikk at jeg var i Kinshasa. (Skal se om jeg kan få lagt ut noen bilder.)

Kongo har en lang vei å gå til økonomisk framgang. I 2009 ble landet nummer på 162 av 180 land på Transparency Internationals globale korrupsjonsbarometer. Minst mulig korrupsjon gir 10 poeng, DR Kongo får bare 1,9. Til sammenlikning ligger Somalia på bunn med 1,1 poeng og Norge  på 11. plass med 8,6 poeng.

Under Mobutu skal Kongos ambassadør til Japan ha solgt ambassaden og stukket av med pengene. Boligprisene var visstnok høye. Man kan jo se for seg VG-overskriftene hvis en norsk diplomat hadde gjort noe liknende.

Korrupsjonen gjør det vanskelig å starte sin egen bedrift, og det er selvsagt vanskelig å tjene penger når man hele tiden må bestikke folk. Jeg tror at det igjen gjør at mange kongolesere har mistet troen på at egen innsats og arbeid kan gjøre livet deres bedre. Hvem som er rike og hvem som er fattige ser ikke ut til å ha noe med arbeid å gjøre, men hvem man kjenner som er rik og/eller har innflytelse.

Et eksempel på hvordan arbeid og penger kan virke som to helt uavhengige ting fikk jeg se her om dagen da et av dekkene på bilen min var flatt. Jeg betalte en av vaktene for å skifte det, en annen for å reparere det flate dekket og en tredje til å vaske bilen. Da de var ferdige spurte den fjerde vakten, helt uten spøk og ironi: Et les spectateurs? Hva med tilskuerne, får ikke de noe?

Taj Mahal

(Forescom-bygningen den gangen Kinshasa het Leopoldville.)

En av mine favorittrestauranter i Kinshasa er en indisk restaurant med en stor terrasse. Den ligger i tiende etasje, på toppen av en av byens eldste moderne bygninger. Forescom, som bygget heter, må nok kunne sies å ha sett sine beste dager. Likevel, den ene av de to heisene fungerer. Man må riktignok ha med heismann i en noe kolonial uniform (med den riktige kombinasjonen av nøkler kunnskap om et komplisert system av først trykke seg til femte etasje og så til syvende) for å komme seg noe sted. Heisen er tapetsert inni med blomstete tapet, har en sterk mugglukt og endel mygg. For å bekjempe både mygg og mugglukt er det montert en boks på veggen som jevnlig spruter ut ukjente kjemikalier. Siste etasjen opp må man gå. Trappene er også en opplevelse, men man må ha med lykt.


Restauranten heter Taj Mahal. Ikke så originalt for en indisk restaurant, kanskje, men stedet har faktisk kongelige forbindelser. Den øverste etasjen var nemlig den belgiske kong Baudoins leilighet i kolonitiden, og terrassen er etter kongens ønske formet som en båt. 


Utsikten er god, man ser utover Kinshasa, Kongoelva og over til Brazzaville. Det er en liten bris der oppe som man setter pris på. (Klimaet i Kinshasa likner mest på badstu for tiden.) Maten er god og drikken kald. Sist jeg var der, satt det en stor indisk familie på nabobordet. De var godt over 20 mennesker og relativt høylydte. Plutselig ble det helt stille. Alles blikk var vendt mot bestefar på enden av bordet - som begynte å lese opp bingotallene. Fredagsbingo på Taj Mahal. Lurer på hva kong Baudoin ville sagt om det. 

Feelgood

Det er en libanesiskdrevet frisørsalong i første etasje i bygget der jeg bor. Det hender jeg er innom for en klipp - stort sett med bra resultat. (Det vil si, utenom den ene puddel/80-talls såpeoperastjerne-hendelsen.) Det hender jeg stikker innom for å si hei, bare sånn for godt naboskaps skyld. Uansett om jeg bare har stukket innom eller fått pedikyr - når vaktene der jeg bor ser at jeg kommer ut fra frisørdøra, sier de at jeg er skikkelig fin på håret. Hver gang.

Aller – retour

(Bildet er fra en flytur innenlands i Kongo.)

Kreativt byråkrati er en av mange måter å klare seg på i Kongo -  hvor mange statsansatte ikke får utbetalt lønna si.  Kinshasa flyplass, N´djili, er et eksempel på dette. På et tidspunkt skal det ha vært sju forkjellige (og rivaliserende) sikkerhetsstyrker med venner og slektninger inne på flyplassen, alle med checkpoints man måtte betale seg forbi. Sånn sett har ting forbedret seg. Likevel er ikke N´djili flyplass i Kinshasa helt som man er vant til at flyplasser er.  Ut av kaoset har det kommet et eget yrke, nemlig ”protocol”. Betal deg én protocol, og han får deg gjennom jungelen.

Avgang:

Veien til flyplassen fra sentrum kan ta en halvtime eller den kan ta to timer avhengig av trafikken. Første bud er å være ute i god tid. Første post er å betale 6$ for å komme inn til flyplassen med bilen. Men ikke tro at bilen kan kjøre deg helt fram til inngangen, nei, de siste 200 meterne må man slepe med seg bagasjen. Så må man betale 50$  til en person i flyplassavgift for å komme inn på selve flyplassen og vise kvitteringen til en annen. (Har man ikke med seg kontanter, får man ikke reise. Det fant en kollega av meg ut på den harde måten.) Så må all bagasjen skannes, før man må bort til politiet for å få et stempel på billetten. Med stemplet billett, kvittering for betalt flyplassavgift og skannet bagasje kan man nå sjekke inn. Etter innsjekk går man ut (litt upraktisk om det regner), og inn et annet sted på flyplassen, hvor man må fylle ut to skjemaer, vise fram pass, billett og håndbagasje. Der får man sitte en stund og følge godt med (ingen høyttalere roper opp når flyet går), og vente på bussen, inn på bussen, ut av bussen, ny håndbagasjesjekk (nummer tre), inn på bussen, ut av bussen, vise fram kvittering for betalt flyplassavgift (igjen)- og der kan man trekke et lettelsens sukk og gå opp trappene til flyet.

Ankomst:

Varmen slår mot deg med en gang du kommer ut av flyet. Der kan man bli stående en stund og vente på bussen man skal inn i (det er mindre en 100 meter å gå, men inn i bussen skal man). Så følger en langdryg passkø, og en helseinspektør vil se gulfebervaksinekortet. So far so good.  Nå kommer den siste og store utfordringen: hente bagasjen. Det er flere som ikke har eller skal reise noe sted inne på flyplassen enn reisende, og et flertall av disse prøver å få tak i bagasjen din før deg, for å få deg til å betale for å få den tilbake eller for å få betalt for å bære den. Mange av dem står på selve rullebåndet. Da det bare er ett eneste rullebånd, er dette en situasjon som lett fører til aggresjon og håndgemeng, og erfaring viser at man også skal passe seg for å ikke få en koffert over seg. Ikke rart at jeg er blitt en ekspert på kun å reise med håndbagasje. Muligheter for bedring altså, for det som ofte er folks første møte med Kongo.