Mbote!

Det har desverre blitt lite blogging i det siste. Jeg har vaert paa reise (Goma, Mombasa og Brussel), og har ikke fungerende internett hjemme for tida. Har planer om en liten innspurt foer jeg pakker sakene og flytter fra Kinshasa til New York i midten av januar. Jeg har foreloepig ikke planer om aa legge ned bloggen av den grunn, for jeg skal jobbe med Kongo i New York ogsaa og regner med aa reise tilbake med ujevne mellomrom. Fram til jeg faar skrevet alle de tingene jeg har lyst til aa blogge om, kan jeg anbefale dere som er over gjennomsnittlig interesserte i hva som skjer i Kongo aa lese International Crisis Groups siste rapport om Kongo, og aa foelge bloggen Congo Siasa.

Bonobo

Omtrent en times kjøring fra Kinshasa sentrum ligger "Lola Ya Bonobo", et reservat for bonoboene, også kjent som Make-Love-Not-War-dvergsjimpansen. Dette er det eneste reservatet for bonoboer som finnes (og det ser ut til at de har det godt der) - de lever nemlig bare i DR Kongo. Det er mellom 5000 og 50 000 igjen av dem, og de er utrydningstruet. Jeg har vært i reservatet et par ganger, og synes det er utrolig hvor uttrykksfulle de er. De ser ut som om de trives veldig godt i hverandres selskap. Les mer om bonoboene her.

Siste nytt: antall nordmenn som blogger fra Kongo er i økning

Jeg vil tro at mange av denne bloggens lesere er over gjennomsnittlig interessert i det noe smale blogg-emnet “ung norsk kvinne blogger fra Kongo”. I dag har jeg har gode nyheter til dere! Min gode venninne Mina har reist på oppdrag for Leger Uten Grenser i den nordøstlige Orientale-provinsen, og har startet bloggen “Mina i Kongo”. Les mer her: http://mina.vgb.no/, og få innblikk i hvordan livet arter seg i mer grisgrendte strøk av dette enorme landet. (Hvis hun får tilgang til internett, da.)

Gi til det svir!

I dag er det TV-aksjonen, og i år går pengene til Flyktninghjelpen, som har mange prosjekter i Kongo. Flyktninghjelpen jobber spesielt med flyktninger og internt fordrevne, og i Kongo var siste estimerte tall på internt fordrevne 1,7 millioner (UNOCHA september 2010.) At folk blir drevet på flukt skaper store humanitære behov, både for dem som må flykte (mange av dem har flyktet mange ganger før) og for de samfunnene som tar i mot de fordrevne. Bildet over er fra en av Flyktninghjelpens matutdelinger til internt fordrevne i Mwenga i Sør-Kivu i mai i år.

Jeg vil oppfordre dere til å benytte anledningen til å gi penger i bøssa om dere får besøk på døra, eventuelt via nett eller ved å ringe telefon 82044110.

En annen humanitær organisasjon som redder liv i Kongo er Leger Uten Grenser, som denne uka har vært 25 år i Kongo. Gi gjerne penger til dem her. Bildet under er fra Leger Uten Grensers klinikk i ekstremt isolerte Niangara i Province Orientale.

Héros national

Statuen av nasjonalhelten Patrice Eméry Lumumba, Kongos første statsminister som ble drept i 1961, hilser velkommen til Kinshasa når man kommer fra flyplassen N´jili. Det sies at han av og til hilser med den andre armen.

Først og (nest) sist

FNs utviklingsprogram, UNDP, gir med jevne mellomrom ut det som kalles Human Development Reports.  I rapporten for 2010, (som vil være tilgjengelig på nett fra 4.november) ligger Norge nok en gang som nummer én, mens DR Kongo er nest sist. Nummer 168 av 169 land, det står visstnok bare verre til i Zimbabwe. Det går oppover med DR Kongo: selv om landet er nest sist, står det mye bedre til med indikatorene i 2010 enn det gjorde i 2005 og 2000. Heldigvis.

I følge rapporten har nesten alle land hatt fremgang på indeksen. Av 135 land med 92 % av verdens befolkning er det nemlig bare tre land - DR Kongo, Zimbabwe og Zambia som har en lavere score på Human Development indeksen nå enn det de hadde i 1970. (Det bekrefter hva Tim Butcher beskriver i sin book "Blood River" - at Kongo er et land hvor besteforeldrene har opplevd et mer utviklet og moderne land enn barnebarna sine.)  Betyr det at folk i disse tre landene er de eneste som faktisk har statistikken på sin side når de sier at ting var bedre før?

Hola fra Buenos Aires!

Jobben min i Kongo gjør at jeg er heldig og får reise mye, både med jobben og privat, og jeg flyr veldig ofte.  Innimellom kommer jeg i prat med medpassasjerer – mennesker jeg vanskelig kan se for meg at jeg ville møtt på noen annen måte. 

På den fire timer lange flyturen fra Kinshasa til Johannesburg satt jeg ved siden av en svær skotte med mange tatoveringer som drakk en god del whisky og fortalte om livet i den franske fremmedlegionen og i krig generelt. Han hadde vært innom de fleste krigene siden 1990 virket det som, spesielt Somalia, Irak og Afghanistan – også for private militære selskap, som han kalte det. Som så mange med militær bakgrunn var han noe hørselsskadet, og hørte ikke så mye av hva jeg sa. Det ble mest til at det var han som snakket.  Hva han hadde drevet med i Kinshasa ville han derimot ikke fortelle meg, “because you seem like such a nice person”, men han hintet om at det kunne ha noe med diamanter å gjøre.

På flyturen videre (direkte – 11 timer) fra Johannesburg til Buenos Aires satt jeg ved siden av ei litt eldre sørafrikansk dame, som var zutu (not zulu). Det viste seg at Grace, som hun het, var racer på å selge Tupperware, og sammen med de 55 andre toppselgerne for Tupperware i Sør Afrika fikk de spandert på seg tur av jobben – ei uke i Buenos Aires. Grace hadde jobbet for Tupperware i 26 år, og hadde allerede vært med på liknende turer til Bangkok og Istanbul. Grace var utrolig sjarmerende, og lo høyt og hjertelig av filmene som ble vist ombord og gav meg en ordentlig god klem da vi landet.

Det var en fin flytur, og nå er jeg vel framme i Buenos Aires. Det er vår her, og byen virker svært lovende - for å si det mildt. Siden jeg ikke har mulighet til å gå på gata i Kinshasa synes jeg det er helt fantastisk å kunne spasere rundt. Ferie!

Valuta for pengene

DR Kongo har i forbindelse med 50-årsjubileumet for uavhengigheten fra Belgia produsert en egen seddel (se bildet) for 500 kongolesiske francs. Legg merke til den fargerike 50-årslogoen. 500 er høyeste seddel, noe som tilsvarer ca en halv dollar, eller tre norske kroner. Det blir fort tjukke seddelbunker av slikt, så man betaler ting som koster 10 dollar og oppover med nettopp dollar. Det interessante er at denne nye 500 franc-seddelen er verdt 800 francs, man kan altså veksle den nye 500 inn i 800 gamle. Det er strengt forbudt å ta med seg kongolesiske francs ut av landet (hva skulle jeg bruke dem til andre steder, liksom?, og jeg har hørt en historie om to expats som ble arrestert da de prøvde å tenne en sigarett ved å brenne en fillete 100 franc-seddel – for defamasjon av Kongos valuta.

Dette er ikke den eneste komplikasjonen når det gjelder betalingsmåter. 1-dollarsedler er ofte ganske vanskelige å bruke. Alle typer dollarsedler er umulige å bruke om de har en aldri så liten rift noe sted, non Madame, on réfuse de le prendre. (Man blir ganske ivrig på å sjekke vekslepengene, for å si det sånn.)  Argumentet om at man kan bruke amerikanske dollar med en liten rift i USA, dollarens hjemland, biter absolutt ikke på. 

Inflasjonen har ikke vært så ille det året jeg har vært her, men et uttrykk henger igjen fra tiden med hyperinflasjon på nittitallet: når man spør en kongoleser hvordan det går, får man ofte svaret ” Au taux du jour” – som dagens kurs.

Kongos slanger

Selv om jeg er livredd for slanger, var jeg her om dagen på en slangefarm i Kinshasa.  It´s about knowing your enemy. Av slangeentusiasten som driver stedet fikk jeg fortalt at det finnes 168 forskjellige slanger i Kongo, men at "bare" 35 av dem er farlige for mennesker. Ikke så veldig betryggende, akkurat.

Mange av dem er fine, det skal jeg innrømme. Desverre var jeg så redd at jeg ikke fikk med meg hva slags slanger det var. Noen av de jeg var der med var hakket tøffere enn meg, og holdt slanger og hadde dem rundt halsen og greier. Slangen på det nederste bildet var mer intererssert i å komme seg oppi ei veske enn å bli til en selv.

Glimt fra fortiden

Sist søndag tok jeg en tur til Kongos nasjonalmuseum her i Kinshasa. Det vil si, jeg kom ikke helt inn for å se samlingen, det får bli neste gang. Det var litt uklart om det var fordi jeg kom etter åpningstiden, om det var fordi strømmen hadde gått og de som jobbet der derfor hadde gått hjem for dagen - eller om det faktisk ikke var noen der som hadde nøkkel. Alle disse problemene ble presentert. Men jeg var heldig og fikk en liten omvisning utendørs. 

Jeg fikk se denne statuen av Leopold II.

Og denne statuen av Henry Morton Stanley, som jeg ikke kunne unngå å tenke var i en meget passende tilstand. På avstand kunne man også se båten hans, som er i ferd med å bli restaurert.

På denne kirkegården for "nybyggerne som bygget Kongo" var det flere norske navn på den nylig restaurerte tavla med oversikt over dem som er gravlagt der, men bare én kongoleser.

Som om dette ikke var nok for å bli litt trist over Kongos historie, så kan jeg legge til at museet ligger der Mobutu hadde sitt palass og sin egen private dyrehage. Nå ligger det stort sett øde, utenom der noen av vaktene dyrker kassava. 

På Mobutus tid var det konserter og teateroppsetninger her. Den siste konserten var i følge guiden i 1983, og selveste Miriam Makeba skal ha spilt her. 

Guiden Hénri hadde imponerende kunnskaper, og håper forsiktig at området skal kunne rehabiliteres sånn at kongolesere kan få bruke det. En park kanskje, med mulighet til utendørs konserter? Mais c´est une question de ressources, Madame, vi vet ikke hvor vi skal få pengene fra. Han lovet meg at jeg skulle få se samlingen neste gang. 

Gratulerer, Kongo!

I dag feirer Kongo 50 års uavhengighet fra belgisk kolonistyre. Noen vil kanskje si at landet ikke har så mye å feire, men jeg synes det må være lov å feire at man ikke er kolonisert lengre - uansett hvor ille det måtte stå til ellers. Og feiring har det vært, med besøk av mange statsledere (inkludert den belgiske kongen - som ikke holdt tale) og stor militær og sivil parade og President Kabila holdt tale til nasjonen. 

I morgen forandrer FNs fredsbevarende styrke navn fra MONUC til MONUSCO. Mandatet er også noe endret, og har nå større fokus på stabilisering. I den anledning, og for å feire Kongos jubileum var FNs generalsekretær Ban Ki Moon (bildet) på besøk. (Jeg fikk håndhilse på ham! Stas.)

Jeg skal ikke forsøke meg på å oppsummere de siste 50 årene, men BBC kaller det for 50 år med kaos og Foreign Policy kaller Kabila for en ny Mobutu. 

Hvis dere vil få et inntrykk av hvordan ting er for kongolesere flest, ta en titt på denne bildeserien fra BBC.

Hvorfor ikke ha Kongos flagg som slips på en dag som denne?

Selv har jeg fått laget skjørt og bluse i dette pagne-stoffet, til stor begeistring fra kongolesiske kolleger.

Snart helg

Snart er det helg. En av tingene man kan gjøre i helgen i Kinshasa er å dra på elva. Da må man først innom Kinshasa Yacht club - et merkelig sted som er både er fornemt og forfallent, hvor man veldig tydelig ser den store forskjellen på de som har og de som ikke har. På Yacht-klubben kan man leie en båt. For eksempel denne:

Så kan man sitte på en sandbank i elva og ha piknik og se utover elva og båtene som går forbi, med Kinshasas skyline i bakgrunnen.

Der kan man sitte til solen er på vei ned.

Feststemt

Nylig kom jeg tilbake fra ferie i Sør-Afrika, hos gode venner i Durban. Jeg er ikke en fotballentusiast til vanlig, men jeg er absolutt en Afrikaentusiast og må innrømme at jeg synes det er gøy med VM. Riktignok var jeg ikke på noen kamper, men fikk med meg åpningskampen på en stappfull bar. Tilogmed bestemødresegmentet var utstyrt med vuvuzelaer! Tilbake i Kinshasa er det også god stemning. I helga var det Jazzfestival her, og jeg var så heldig at jeg fikk med meg konsert med Silky Sol, som også går under navnet Red Afro Queen. 

Bensin på bålet

For en stund siden brant Kinshasa brannstasjon ned. Helt ned. Det er jo ikke akkurat et tegn på et fungerende brannvesen - men det er faktisk enda verre enn det høres ut som. Under brannen skal det ha stått fire brannbiler like i nærheten, og grunnen til at de ikke grep inn og slukket brannen var at de ikke hadde vann på tanken, men bensin. Bensin! Jo, det er nemlig svært vanskelig å finne adekvat transport til bensin her i byen.  Jeg vil tro at forklaringen er at brannmennene, som (i likhet med så mange andre offentlig ansatte) ofte ikke får utbetalt lønn, transporterer bensin i brannbilene. For å tjene litt på si. Eller de bruker dem til å kjøre taxi. (Maxitaxi.) Note to self: Uansett hva, ikke ring brannvesenet.

(Litt usikkert hva det er denne karen frakter.)

Salon de coiffure

Det er på denne frisørsalongen mange av de kjekke guttene i Limeté klipper seg.

Skriften på veggen

Unionen for de kjekke guttene i Limeté (bydel i Kinshasa) was here.

Dimensjoner

(Flyfoto av Kongoelva ved Mbandaka.)

Det er snart 10 måneder siden jeg kom til Kongo, og jeg må si at jeg har blitt veldig glad i landet. I alle fall knyttet til det. (C´est très attachant comme pays.) 

Noe som ofte slår meg er hvordan saker og ting er overdimensjonerte her. Store og uproporsjonale. Noen ganger  i positiv og i andre tilfeller i negativ forstand.

• Korrupsjon? Åjada. Få kan måle seg. 
• Opprørsgrupper og rebeller  Mange, grusomme og i flere provinser
• Krig og konflikt? Ja, og det er ikke over enda. The IRC har anslått at over fem millioner mennesker døde som følge av det som har blitt kalt Afrikas verdenskrig mellom 1998 og 2004.
• Kolonihistorie? Av verste slag.
• Seksualisert vold? The rape capital of the world. 
• Peacekeeping mission? Verdens største.
• Internt fordrevne mennesker? Nesten to millioner. 
• Kongoelva? Verdens nest største, og dypeste elv. 
• Regnskog? Enorm og i stor grad ugjennomtrengelig. 
• Naturressurser? You name it. Gull, diamanter, coltan, olje - for å nevne noe. 
• Øl? Nasjonaldrikk. Selges sjelden i flasker som er mindre enn 0,75 l. (Har også hørt en historie om hvordan Mobutu gav innbyggerne i Mbandaka valget mellom å få et sykehus eller et bryggeri. De valgte bryggeri. Bryggeribransjen var en av de få som ikke ble plyndret under de mange konfliktene.)

For å nevne noe.

Midt i Afrika

I helgen har jeg vært på jobbreise i tre forskjellige deler av Kongo. I Province Orientale var vi i Niangara, som visstnok skal være helt i midten av Afrika. Like langt til sydspissen som til nord, og like langt til østkysten som til vestkysten, altså. 

Niangara er en liten og ekstremt isolert by som ligger i Haut-Uélé - et område som er hardt rammet av angrep fra LRA. Human Rights Watch rapporterte nylig om en grusom massakre som fant sted i området i desember - (hvor 321 mennesker ble drept), og i helgen rapporterte FN om at 100 personer sannsynligvis ble drept av LRA i februar - også i Haut-Uélé. I tillegg kidnapper og lemlester LRA både barn og voksne.

Over 300 000 mennesker er fordrevet fra hjemmene sine på grunn av LRA i  Province Orientale (tall fra UNOCHA, mars 2010). LRA grusomheter er vanskelige å fatte. Det er desverre heller ingen enkle løsninger på hvordan man kan få løst problemet - da hadde nok ikke LRAs herjinger holdt på i 23 år.

En representant for de internt fordrevne i Niangara.

Connections, connections

Det skjer mye i Kongo for tiden, og det blir spennende å se hvilken retning landet kommer til å gå i. I Kinshasa er det visse tegn på økonomisk optimisme. I går hadde jeg for eksempel lunsj på en ny, fresh og trivelig kafé i nærheten av der jeg bor - jeg glemte et øyeblikk at jeg var i Kinshasa. (Skal se om jeg kan få lagt ut noen bilder.)

Kongo har en lang vei å gå til økonomisk framgang. I 2009 ble landet nummer på 162 av 180 land på Transparency Internationals globale korrupsjonsbarometer. Minst mulig korrupsjon gir 10 poeng, DR Kongo får bare 1,9. Til sammenlikning ligger Somalia på bunn med 1,1 poeng og Norge  på 11. plass med 8,6 poeng.

Under Mobutu skal Kongos ambassadør til Japan ha solgt ambassaden og stukket av med pengene. Boligprisene var visstnok høye. Man kan jo se for seg VG-overskriftene hvis en norsk diplomat hadde gjort noe liknende.

Korrupsjonen gjør det vanskelig å starte sin egen bedrift, og det er selvsagt vanskelig å tjene penger når man hele tiden må bestikke folk. Jeg tror at det igjen gjør at mange kongolesere har mistet troen på at egen innsats og arbeid kan gjøre livet deres bedre. Hvem som er rike og hvem som er fattige ser ikke ut til å ha noe med arbeid å gjøre, men hvem man kjenner som er rik og/eller har innflytelse.

Et eksempel på hvordan arbeid og penger kan virke som to helt uavhengige ting fikk jeg se her om dagen da et av dekkene på bilen min var flatt. Jeg betalte en av vaktene for å skifte det, en annen for å reparere det flate dekket og en tredje til å vaske bilen. Da de var ferdige spurte den fjerde vakten, helt uten spøk og ironi: Et les spectateurs? Hva med tilskuerne, får ikke de noe?

Taj Mahal

(Forescom-bygningen den gangen Kinshasa het Leopoldville.)

En av mine favorittrestauranter i Kinshasa er en indisk restaurant med en stor terrasse. Den ligger i tiende etasje, på toppen av en av byens eldste moderne bygninger. Forescom, som bygget heter, må nok kunne sies å ha sett sine beste dager. Likevel, den ene av de to heisene fungerer. Man må riktignok ha med heismann i en noe kolonial uniform (med den riktige kombinasjonen av nøkler kunnskap om et komplisert system av først trykke seg til femte etasje og så til syvende) for å komme seg noe sted. Heisen er tapetsert inni med blomstete tapet, har en sterk mugglukt og endel mygg. For å bekjempe både mygg og mugglukt er det montert en boks på veggen som jevnlig spruter ut ukjente kjemikalier. Siste etasjen opp må man gå. Trappene er også en opplevelse, men man må ha med lykt.


Restauranten heter Taj Mahal. Ikke så originalt for en indisk restaurant, kanskje, men stedet har faktisk kongelige forbindelser. Den øverste etasjen var nemlig den belgiske kong Baudoins leilighet i kolonitiden, og terrassen er etter kongens ønske formet som en båt. 


Utsikten er god, man ser utover Kinshasa, Kongoelva og over til Brazzaville. Det er en liten bris der oppe som man setter pris på. (Klimaet i Kinshasa likner mest på badstu for tiden.) Maten er god og drikken kald. Sist jeg var der, satt det en stor indisk familie på nabobordet. De var godt over 20 mennesker og relativt høylydte. Plutselig ble det helt stille. Alles blikk var vendt mot bestefar på enden av bordet - som begynte å lese opp bingotallene. Fredagsbingo på Taj Mahal. Lurer på hva kong Baudoin ville sagt om det. 

Feelgood

Det er en libanesiskdrevet frisørsalong i første etasje i bygget der jeg bor. Det hender jeg er innom for en klipp - stort sett med bra resultat. (Det vil si, utenom den ene puddel/80-talls såpeoperastjerne-hendelsen.) Det hender jeg stikker innom for å si hei, bare sånn for godt naboskaps skyld. Uansett om jeg bare har stukket innom eller fått pedikyr - når vaktene der jeg bor ser at jeg kommer ut fra frisørdøra, sier de at jeg er skikkelig fin på håret. Hver gang.

Aller – retour

(Bildet er fra en flytur innenlands i Kongo.)

Kreativt byråkrati er en av mange måter å klare seg på i Kongo -  hvor mange statsansatte ikke får utbetalt lønna si.  Kinshasa flyplass, N´djili, er et eksempel på dette. På et tidspunkt skal det ha vært sju forkjellige (og rivaliserende) sikkerhetsstyrker med venner og slektninger inne på flyplassen, alle med checkpoints man måtte betale seg forbi. Sånn sett har ting forbedret seg. Likevel er ikke N´djili flyplass i Kinshasa helt som man er vant til at flyplasser er.  Ut av kaoset har det kommet et eget yrke, nemlig ”protocol”. Betal deg én protocol, og han får deg gjennom jungelen.

Avgang:

Veien til flyplassen fra sentrum kan ta en halvtime eller den kan ta to timer avhengig av trafikken. Første bud er å være ute i god tid. Første post er å betale 6$ for å komme inn til flyplassen med bilen. Men ikke tro at bilen kan kjøre deg helt fram til inngangen, nei, de siste 200 meterne må man slepe med seg bagasjen. Så må man betale 50$  til en person i flyplassavgift for å komme inn på selve flyplassen og vise kvitteringen til en annen. (Har man ikke med seg kontanter, får man ikke reise. Det fant en kollega av meg ut på den harde måten.) Så må all bagasjen skannes, før man må bort til politiet for å få et stempel på billetten. Med stemplet billett, kvittering for betalt flyplassavgift og skannet bagasje kan man nå sjekke inn. Etter innsjekk går man ut (litt upraktisk om det regner), og inn et annet sted på flyplassen, hvor man må fylle ut to skjemaer, vise fram pass, billett og håndbagasje. Der får man sitte en stund og følge godt med (ingen høyttalere roper opp når flyet går), og vente på bussen, inn på bussen, ut av bussen, ny håndbagasjesjekk (nummer tre), inn på bussen, ut av bussen, vise fram kvittering for betalt flyplassavgift (igjen)- og der kan man trekke et lettelsens sukk og gå opp trappene til flyet.

Ankomst:

Varmen slår mot deg med en gang du kommer ut av flyet. Der kan man bli stående en stund og vente på bussen man skal inn i (det er mindre en 100 meter å gå, men inn i bussen skal man). Så følger en langdryg passkø, og en helseinspektør vil se gulfebervaksinekortet. So far so good.  Nå kommer den siste og store utfordringen: hente bagasjen. Det er flere som ikke har eller skal reise noe sted inne på flyplassen enn reisende, og et flertall av disse prøver å få tak i bagasjen din før deg, for å få deg til å betale for å få den tilbake eller for å få betalt for å bære den. Mange av dem står på selve rullebåndet. Da det bare er ett eneste rullebånd, er dette en situasjon som lett fører til aggresjon og håndgemeng, og erfaring viser at man også skal passe seg for å ikke få en koffert over seg. Ikke rart at jeg er blitt en ekspert på kun å reise med håndbagasje. Muligheter for bedring altså, for det som ofte er folks første møte med Kongo.

Snart tilbake

Jeg er på en liten Europaferie. Når jeg kommer tilbake skal jeg skrive om noe av det dere har foreslått. Jeg skal også skrive litt om det å reise til og fra flyplassen i Kinshasa - N´djili flyplass likner nemlig ikke på noen andre flyplasser jeg har vært på. Jeg synes også at dere skal vite om noen av de forferdelige tingene som skjer i Kongo. Klikk her for å lese siste nytt om LRAs herjinger i nordøst-Kongo.

Ingen kommentar?

Vil bare minne om at det er lov å legge inn kommentarer, ris og ros og eventuelle oppfordringer her. Hvis ikke tror jeg lett at jeg kan bli litt lei blogging, rett og slett. 

Dronningen av kongolesisk rhumba

Kongo har på de fleste områder langt igjen når det gjelder kvinners rettigheter - noe som gjør denne ukas feiring av den internasjonale kvinnedagen enda viktigere. (DR Kongo er nummer tre på CAREs liste over verdens ti verste land for kvinner.)  På selve dagen fikk jeg fikk riktignok en del kritikk for ikke å ha fått laget en egen "pagne" - (afrikansk outfit) for anledningen, men jeg har aldri blitt gratulert  mye med kvinnedagen før, og vaktene der jeg bor ga meg en gave: en gigantisk ananas.

Selvsagt er ikke alle kvinner i Kongo ofre. Jeg har lyst til å trekke fram en kongolesisk dame med stor suksess som jeg går og nynner til om dagen, også kalt dronningen av kongolesisk rhumba: M´bilia Bel (bildet). Sjekk ut, last ned, nynn med meg.

Live bilspill 2

Bilkjøring i Kinshasa er stadig mer utfordrende. Som dere ser på bildet kan man lett bli litt anspent. Nye vanskelighetsgrader har blitt innført:

• Når det er mørkt er det en ganske stor andel biler som kjører uten lys, uvisst av hvilken grunn.
• Det fører til at det er ganske mange som kjører med tåkelyset på, for å være sikre på å se bilene som kjører uten lys. 
• Noen ganger forsvinner veien. Bokstavelig talt. Hoppsann, der var det slutt på veien, gitt. 

Litt av hvert på menyen

I kveld har jeg vært på kinesisk restaurant. Menyen var både på fransk og på engelsk, uten at det nødvendigvis gjorde det enklere å forstå hva de faktisk serverte. Blant rettene var "Burn the fresh squid of the juice", "The bamboo basket burns post larvas", "Blow up a fingerling with no result", "The peasant family stir-fries flesh for a short time", "The old nominal mother burns the belly strip" og "Do boiler cigarette bamboo shoot hand tear chicken". Men godt var det.

UN moment

En venn av meg sa nylig at en av FNs største bragder er at folk fra så mange land og kulturer faktisk klarer å jobbe sammen. På kontoret mitt er vi 25 personer fra 17 land, og det fører unektelig til en del komiske situasjoner. Etter at jeg begynte å jobbe for FN har jeg innimellom det jeg kaller for United Nations-moments. Det likner litt på Kodak-moments, og er fine øyeblikk som er både veldig internasjonale og litt absurde. Ett av dem var da jeg var i Goma den dagen FN-dagen ble feiret, på fredagsbaren. På dansegulvet var det den vanlige kongolesiske rhumbaen, indisk og pakistansk dansing med høye kneløft, bataljonen fra Bolivia svingte seg, klappet og sang, og det var tilogmed en fyr fra New Zealand som gjorde en Haka. Musikken var like variert, og jeg har aldri sett et så bebartet dansegulv før. UN-moment, altså.

Det nyeste UN-moment var i dag, da jeg skulle på et møte hos relativt høytstående kongolesiske myndigheter. Jeg satt på med en kollega, en middelaldrende dame fra Senegal, som kjørte som et uvær gjennom Kinshasa fordi hun var redd vi skulle komme for sent. I passasjersetet satt en litt nervøs ung kaptein fra Ghana og holdt seg godt fast, og ved siden av meg i baksetet en militær fra Uruguay som snakket på telefonen høyt på spansk. Det eneste jeg fortstod av samtalen var “Helikopter! Helikopter!” Det var bare å lene seg tilbake og more seg over the UN-moment.

Selve møtet fortjener også å bli nevnt. Den svært viktige personen vi traff satt faktisk på en gullsofa. Jeg tuller ikke. Vi snakker gullfargede ben og gullstoff. Og jo lengre opp i hierarkiet man kommer, jo mer står airconditionen på full guffe. Det føltes som om det var ca 4 grader der inne. Hvordan kakkerlakkene som kravlet rundt på bordet på møterommet overlever i den kalde lufta vet ikke jeg. 
Indian UN peacekeepers in Congo

På den andre siden

Jeg har tilbrakt deler av helgen i Brazzaville, i godt selskap. Kinshasa og Brazzaville er to hovedstader som bare er adskilt av Kongoelva. Bildet er fra et utsiktspunkt i Brazzaville, og som dere ser er Kinshasa 3 kilometer unna. Selve overfarten tar i underkant av 10 minutter med båt, men man må legge til en times papirutfylling og passfremvisning i begge ender og begge retninger. Fire timer tilsammen, altså.

Båtene over er et selsomt syn. Handicappede får billigere billett til ferja, derfor er det en hel business av handicappede som transporterer varer i begge retninger. Makan til fullastede rullestol-sykler skal du lete lenge etter.

Man skulle kanskje tro at to byer som ligger så nære først og fremst var veldig like. Og helt ulike er de jo ikke, men jeg var overrasket over forskjellene. Den beste forskjellen var at jeg kunne gå i ubemerket  og i fred på gaten. Det kan man ikke i Kinshasa. Veiene er også bedre, vi kunne ta taxi og vi kunne ta bilder. Det er også en mye mindre by, jeg vet ikke helt innbyggertallet i Brazzaville, men har hørt at det i hele landet er i overkant av 3 millioner. Bare i Kinshasa er det visstnok mellom 8 og 10 millioner mennesker, selv om det er lenge siden noen har telt.

Kontorutsikt

Dette er utsikten fra kontoret mitt: Kongoelva, med Brazzaville (hovedstaden i Republikken Kongo) på andre siden. Ja, for det er jo som dere kanskje vet to land som heter Kongo: Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo (med hovedstad Kinshasa, hvor jeg bor), uten at det ene landet er så mye mer eller mindre demokratisk enn det andre. Litt upraktisk å ha to naboland med omtrent samme navn, men dem om det.

Kongolitteratur

(Fiskere som synger og lager mystisk stemning på Lake Kivu)

Visste dere at Kongo er like stort som Portugal, Spania, Italia, Frankrike, Sveits, Belgia, Luxembourg, Nederland, Tyskland, Østerrike, Danmark og Polen tilsammen? Det er ikke bare størrelsen som er fascinerende, det er også et ekstremt vakkert land med en mørk historie. Kanskje det er derfor det er skrevet så mange bøker om Kongo. Jeg har lest noen av dem, og det vil jeg gjerne anbefale dere også å gjøre. 

Den mest kjente er kanskje klassikeren Mørkets hjerte av Joseph Conrad som jeg fikk i gave av snille kolleger før jeg dro fra Norge. Boken er basert på forfatterens egne erfaringer, og hovedpersonen Mr Marlow er kaptein på en dampbåt som reiser på den tilsynelatende endeløse Kongoelva for å hente den mystiske Mr Kurtz – mannen bak sitatet “The horror! The horror!”.

Tittelen på Michela Wrongs bok In the footsteps of Mr Kurtz har selvsagt blitt inspirert av Conrad, og handler om Kongos mangeårige diktator Mobutu. Eller, Mobutu Sese Seko Kuku Ngbendu Wa Za Banga (the all-powerful warrior who goes from conquest to conquest, leaving fire in his wake) som han kalte seg selv da landet het Zaïre. Michela Wrong bodde flere år i Kongo som journalist for Financial Times. Boka er velskrevet og velinformert – og for min del var det viktig å forstå Mobutu-årene for å forstå det uføret som Kongo er i nå.

Kongos brutale kolonihistorie beskrives best av Adam Hochschild i Kong Leopolds spøkelse. Hochschild er historiker og boken er av høy akademisk kvalitet –men den kan leses som en roman. For dem som er interesserte i konflikten som har herjet i Kongo siden midten av 1990-tallet gir Great Lakes eksperten Gérard Pruniers bok From Genocide to Continental War eller  Thomas Turners The Congo Wars god oversikt.

Romanen The Poisonwood Bible av Barbara Kingsolver ble jeg helt oppslukt av, og jeg har nettopp startet på nobelprisvinner V.S. Naipuls  A bend in the river og gleder meg til å fortsette.

Det finnes også et utvalg reiseskildringer fra Kongo. Tim Butcher (som forresten var naboen min da jeg bodde i Midtøsten – liten verden) skrev Blood River etter å ha fulgt Henry Morton Stanleys reiserute gjennom Kongo i 2004.

Hvis noen får lyst til å ta seg en tur til Kongo har Bradt en god reiseguide. Men vær obs på at situasjonen forandrer seg hele tiden, sånn at det ikke er sikkert at informasjonen stemmer med virkeligheten. Det samme kan sies om dette sitatet:  

 “Forresten skal jeg si dere at i Kongo er det ikke et eneste menneske som snakker sant. De bare lyver hele dagen. Begynner klokka sju om morgenen og holder på helt til kvelds. Så hvis jeg skrøner litt av og til, så kommer det av at jeg har vært litt for lenge i Kongo.” 

- Pippi Langstrømpe i Astrid Lindgrens bok Pippi Langstrømpe, 1. opplag 1945, side 15.

Noen som har flere tips?

Navnetips: Merveille

Her i Kongo er det mye variasjon i navn. Det er jo en tidligere belgisk koloni, og navnene er ofte franske. Mange av dem er av typen man sjelden hører i Belgia eller Frankrike lenger, for eksempel Floribert, Gloribert og Honoré. Navn som man kanskje skulle tro var upopulære her, for eksempel Léopold og Baudoin (etter henholdsvis den belgiske kongen som koloniserte Kongo, og den belgiske kongen som så seg nødt til å si fra seg kolonien) holder koken. Adolphe, som jo er mindre populært andre steder etter 1945, er også ganske vanlig.

Mange navn har en religiøs dimensjon. Hva med for eksempel Dieu (Gud) eller Dieudonné (Gudegitt)? Her, som i mange andre afrikanske land, velges ofte navnet utifra den katolske kalenderen hvor det står en oversikt over alle helgenene. Man gir det helgennavnet som står på kalenderen den dagen barnet er født. På den samme kalenderen står det også markert nasjonaldagen, fête nationale. Det vil si, det står fêt.nat., for det er ikke plass til alt på linjen. Jeg har truffet en fyr som het Fetnat. 

Mange får også navn etter omstendighetene rundt fødselen. Er man veldig velkommen, så hvorfor ikke hete akkurat det, Bienvenu? Eller Bienfait (Vellagd)? Hvis moren gikk over tiden kan Tardif eller Tardive (Forsentkommer) være et alternativ. Tips til vordende foreldre som lurer på hva de skal kalle gullet er Aimable (elskverdig), Parfum (Parfyme), Sourire (Smil), Parfait (Perfekt) eller rett og slett Plusqueparfait (Pluskvamperfektum/Mer-enn-perfekt). Man er derimot ikke garantert at navnene vil være passende. Blant de ettersøkte, brutale militære lederne finnes det en Bien-aimé (Høyt elsket) og en Amour (Kjærlighet).

Min favoritt? Merveille, som betyr under. Det kan komme godt med i Kongo, og jenta på bildet heter det.

Live bilspill

Jeg spiller ikke noe særlig dataspill, men jeg har forstått at mange spill har ulike vanskelighetsgrader og nivåer. Dette minner meg om å kjøre bil i Kinshasa. Hvilket nivå som kreves kommer an på hvor mye trafikk det er, når tid det er på døgnet, hvor mye trafikkpoliti som er ute etter en liten "gave", hva slags veiarbeid som foregår og hva slags vær det er, blant annet.

For noen dager siden ble det også introdusert en ny type utfordring - og jeg fikk inntrykk av å ha rykket opp et nivå. Kinshasas to hovedgater ble omgjort til enveiskjørte gater. Dette skjedde over natten, uten at det var nevneverdig mange veiskilter som ble satt opp for å opplyse bilistene om dette. (Det er generelt lite veiskilt her, det kan ha sammenheng med at man kan lage solide gryter av metallet.) Jeg fant ut the hard way, trafikken er til vanlig så kaotisk at jeg fikk kjørt 150 meter (hvor jeg tutet ganske intenst - og ble tutet kraftig på) før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Forvirringen fortsetter, det er mange som følger den nye regelen (på sitt eget vis), og det er ganske mange som holder seg til den gamle regelen, særlig om kvelden. Resultatet er uansett ganske anarkistisk, skummelt og ikke minst komisk, uansett om man insisterer på enveis eller toveis. Jeg lurer på hva neste nivå blir. (Bildet er av bilen min, som forresten er den eneste bilen i Kinshasa med skistativ.)

Kinesere og folk fra Kin (Chinois et Kinois)

Over hele Kinshasa driver kinesiske selskap bygnings- og veiarbeid. Det ryktes at kineserne ankommer N´Djili internasjonale flyplass i Kinshasa uten visum eller franskkunnskaper, men med passordet ”Quinq Chantiers” (som er navnet på et av selskapene, og på myndighetenes gjenoppbyggingspolitikk). Dermed loses de raskt igjennom tollen – i motsetning til de fleste andre reisende.

Kinshasas hovedgate, Boulevard de 30.juin, som en gang ble kalt for Afrikas Champs Elysées, er et av prosjektene. Det som før var en vei med store trær på begge sider (og i midten) er nå fire felter, uten trær, merking eller gatelys hvor man stadig blir forbikjørt på begge sider.

Her en kveld traff jeg kinesiske bygningsinspektøren Mr Ding. Han satt utenfor der jeg bor sammen med vaktene og spilte dam. Ingen kan beskylde kongolesere for ikke å være oppfinnsomme: brikkene er laget av cola-korker og sprite-korker. Sprite-laget lå an til å vinne. Vaktene er alltid pratsomme, og det var Mr Ding også. Han snakket relativt begrenset engelsk, men så ut til å være ganske god i lingala, det lokale språket. Han lurte på hva jeg og en kollega het, hvor vi kom fra og hva vi arbeider med i Kongo.

- Norway, ok, is that close to Greece? UN? Is that a company? spurte han. Jeg prøvde å peke på en FN-bil som stod parkert i nærheten, og nevnte noe om verdens største Peacekeeping Mission. Mister Ding synes ikke at det var særlig oppklarende, men sa at han skulle gå hjem og sjekke det på internett allerede samme kvelden. Han skulle bare spille ferdig først.

Ikke nok med at kineserne i Kinshasa (med rette) får skylden for at det ikke er trær igjen rundt Boulevarden, det går også rykter om at det er deres skyld at det ikke regner. Det er vel noe mer tvilsomt, men argumententet er at regntiden ikke kom i gang med vanlig styrke i år – og er ikke det litt vel praktisk for de veibyggende kineserne, kanskje?